Arve Hjelseth og Oddveig Storstad
I kulturdebatten er det vanlig å skille mellom elitekultur og populærkultur. Eksempler på elitekultur er ”smal” litteratur, abstrakt bildende kunst, eksperimentelt teater, moderne ballett og opera. Eksempler på populærkultur kan være rock, revy, kriminallitteratur og ukeblader. Dette skillet er for eksempel utgangspunktet for motsetningen mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene: Frp er partiet for folk flest, og vil ha større anerkjennelse for folkelige kulturuttrykk, mens de vil redusere støtten til elitekultur.
De siste årene har imidlertid skillet mellom elitekultur og populærkultur blitt mindre tydelig, og kulturfeltet består av nyanser som denne distinksjonen ikke kan beskrive. Det er i stedet hensiktsmessig å snakke om en tredeling. Vårt forslag er å beholde begrepet om elitekultur, men å innføre et skille mellom hipp og harry populærkultur. Vi skal illustrere denne distinksjonen ved å se på debatten om de ulike festivalenes status.
En stadig større del av befolkningen får høyere utdannelse og er derfor i stand til å forstå komplekse kunstneriske uttrykk. Men samtidig er det en klar tendens til at deler av populærkulturen oppnår større aksept også blant høyt utdannede. Et interessant uttrykk for dette er at avisene i mindre grad enn før skiller mellom kultur- og underholdningsstoff. Lenge hadde for eksempel Dagbladet en kulturseksjon, som tok for seg blant annet litteratur, klassisk musikk og bildende kunst, og en underholdningsseksjon som handlet om blant annet populærmusikk og film. I dag opplever sikkert mange et slikt skille som kunstig. Et vanlig uttrykk for dette er at Donald og Dostojevskij går hånd i hånd. Skillet mellom elitekultur og populærkultur er altså mindre tydelig enn før. Men samtidig har det oppstått nye skiller innad i populærkulturen.
For å illustrere skillet mellom hipp og harry populærkultur, tar vi utgangspunkt i Sommerfestivalen i Selbu og Storåsfestivalen. Det er ingen overdrivelse å si at Storås har fått langt større oppmerksomhet i for eksempel Adressa. Det virker ikke som om avisens kulturjournalister har sett på Sommerfestivalen som et sentralt kulturarrangement, til tross for et billettsalg på 22 000, et besøk som langt overstiger Storåsfestivalen i 2006. Faktisk rapporterte Adressa-journalister flittig fra den hippe Hovefestivalen på Tromøya, langt utenfor avisas geografiske nedslagsfelt.
En kikk på diskusjonsinnleggene som er lagt inn i tilknytning til avisas artikler på internett, viser betydelig misnøye både med omfang og kvalitet på dekningen av Sommerfestivalen. Innsenderne på adressa.no virker oppgitt både over den begrensede dekningen og over at fyll og bråk kommer mer i fokus enn folkeliv og artister. De opplever at den uttrykksformen festivalen representerer, ikke oppnår samme aksept hos journalistene som den hippe Storåsfestivalen. Det oppstår en fornemmelse av at Sommerfestivalen blir sett ned på, og ikke er verdig oppmerksomhet fra sjiktet av unge, urbane journalister som dominerer avisenes kulturredaksjoner. Mye av dagens kulturjournalistikk synes slik å tydeliggjøre og å forsterke skillet mellom hipp og harry populærkultur.
Mediene synes altså å være en sentral arena for den ungdommelige, urbane og trendy populærkulturens fremmarsj. Den folkelige kulturen blir mer stemoderlig behandlet. Det er ikke sikkert det er mer fyll i Selbu enn på Storås eller på Hovefestivalen, men dette får langt mer oppmerksomhet i Selbu, kanskje fordi hippe journalister ser Sommerfestivalen som den trønderske karsk-kulturens fortsettelse. Hipp fyll er tilsynelatende noe annet enn harry fyll, det er derfor mindre interessant at over 30 personer ble tatt for besittelse av narkotika på Hovefestivalen.
Men også representantene for den hippe populærkulturen forsøker å fremstå som den forfordelte part. Sveinung Sundli reetablerer skillet mellom elitekultur og populærkultur når han peker på at Olavsfestdagene mottar betydelig mer offentlig støtte enn Storås. ”Vi er for dårlige på kanapéspising”, sier han til Adressa. Kanapeene må ses som symbol på den mer opphøyde status Olavsfestdagene har, med sin forankring i kirkekultur og dermed elitekultur. Sommerfestivalen mener seg altså uglesett fordi den er harry, mens Storåsfestivalen – overfor Olavsfestdagene – anser seg uglesett fordi den representerer ungdommelig populærkultur mer enn elitekultur.
Dette er et eksempel på det sosiologen Pierre Bourdieu kalte kampen om klassifikasjonene. Hvor går de sentrale skillelinjene, de som definerer folk inn og ut av bestemte grupper? Det som kjennetegner festivaler som Storås og Hove, er at de har et program som bare unntaksvis byr på artister som er kjent utenfor en menighet av unge pop- og rockentusiaster. I likhet med elitekulturen er den hippe ungdomskulturen relativt smal – den byr på et program som neppe skaper allsang i de tusen hjem dersom konsertene skulle bli kringkastet, like lite som NRKs oppsetning av Et dukkehjem i fjernsynets barndom førte til at hele befolkningen samlet seg rundt apparatene. Slik har den hippe populærkulturen mange fellestrekk med den gamle elitekulturen, og gir derfor også status for kulturjournalistikken. Dette er en status den harry populærkulturen ikke kan oppnå. På den andre siden vil en festival som Storås også ha interesse i å markere avstand til den mer kanapéspisende, smokingkledde delen av elitekulturen. Overfor Sommerfestivalen er Storås smal, overfor Olavsfestedagene blir den en representant for den bredere populærkulturen. Hvordan disse skillene defineres er av stor betydning for tolkningen av festivalenes profil.
Dette dilemmaet illustreres godt når Storåsfestivalen har dansebandet Ole Ivars på plakaten sommeren 2007. Bandet bryter klart med den profilen festivalen så langt har hatt. Ut fra vår inndeling i tre ulike kulturformer, skal det bli interessant å se både hvordan journalister og publikum stiller seg til denne mulige ”harryfiseringen” av den før så hippe Storåsfestivalen.
Publisert i Adresseavisen 7. juli 2007
Sosiologiske skriblerier 