Når kultur ikke er nok i seg selv

Da jeg leste Jan Engen sitt innlegg om et noe tungt møte med fylkeskommunens søknadsskjema for kulturtilskudd i Adressa 21. februar, kom jeg til å tenke på et fragment fra en samtale som utspant seg for noen år siden. Jeg var på Storåsfestivalen og intervjuet flere av innbyggerne om festivalens betydning.

Datter: Ja, og så er jo Storås eneste bygda i kommunen hvor barnetallet øker. Vet jo ikke om det er på grunn av festivalen, men..

Mor: Nei, det trenger det jo ikke å være da.

Datter: Nei, men det går jo ned i de andre bygdene.

Mor: Ja, ja, men..

Datter: Ja, nei, jeg vet ikke jeg.

Nei, hvordan kan de vite det? Det er nærmest umulig å måle.

Jan Engen trengte noen fylkeskommunale kulturkroner for å arrangere en konsert, men søknadsskjemaet tok fullstendig nuven av ham. Det var krav om å definere alt fra effekt- og resultatmål, til måleindikatorer. Hva som er forskjellen på effektmål og resultatmål er ikke umiddelbart enkelt å forstå, men skal man ha mulighet til å få noen kulturkroner må øvelsen gjennomføres.

På hjemmesiden til Trøndelag fylkeskommune kan vi blant annet lese at «formålet med kulturtilskudd er å stimulere til engasjement, mangfold og kvalitet i kulturlivet i hele Trøndelag». Det er altså kulturens egenverdi som framheves. En verdi som ikke bare ligger i den rene opplevelsen, men også utvikling av identitet, kreativitet og kompetanse. Det er når man kommer til selve søknadsskjemaet at den instrumentelle kulturpolitikken virkelig får utfolde seg.

Forskning har pekt på at det har skjedd en instrumentalisering av kulturlivet de siste tiårene. Det vil si at det ikke er kulturen eller kulturopplevelsen i seg selv som er i sentrum, men de såkalte ringvirkningene. Det være seg å tiltrekke seg flere innbyggere, arbeidsplasser eller turister.

Jan Engen skulle søke om inntil 25000 kroner. Sett i forhold til garasjeprosjektet på Stortinget snakker vi altså om et mikroprosjekt. Til tross for beløpets størrelse og at Engen i utgangspunktet kun hadde ett resultatmål (arrangere en konsert) og ett effektmål (gi folk i Trøndelag muligheten til en livemusikkopplevelse), avkreves det i søknadsskjemaet redegjørelse for om konserten vil bidra positivt til befolkningsutvikling, arbeidsplasser og nyetableringer. Og videre om det vil gi økt innovasjonsevne, økt tilgjengelighet i form av bedre veier, havner og bredbånd, samt styrke regionale sentra og gjøre stedet mer attraktivt både for befolkningen og for turister.

Kulturopplevelsen i seg selv er altså ikke tilstrekkelig, og man avkreves å utforme måleindikatorer for både effekten på befolkningsutvikling, arbeidsplasser, nyetableringer, tilgjengelighet og attraktivitet. Altså det som måler ringvirkningene av kulturarrangementet. Engen selv hadde trolig sett seg fornøyd med om det kom godt med folk på konserten, at det så ut som om de hadde en fin opplevelse, og at de i ettertid ga uttrykk for at dette hadde vært gøy. Men å kaste ut en idé til fylkeskommunen om å innføre kun en måleindikator som måler opplevelse per bevilget kulturkrone er trolig ikke i tiden, selv om det både hadde spart søkerne og byråkratene arbeid.

Tilbake til Storås. Det manglet ikke på effekter festivalen hadde hatt for bygda. De var satt på kartet, bygda var gitt et oppsving og nye impulser, og det var skapt en positivitet og stolthet blant dem som bodde der. Stedsidentitet og trivsel var forbedret. Storås var ikke lengre «et sånt sted der alt legges ned». Som ei sa: «Det er jo artigere å komme fra en plass der de får til noe, enn fra en plass der alt legges ned». Selvsagt er det det!

Mange av oss har billetter til kulturarrangement liggende. Noen av disse er avhengig av offentlig tilskudd for å virkeliggjøres. Dette er arrangementer vi ser fram til, nyter mens vi er der og på ulikt vis beriker livene våre etterpå. Kanskje vi skal heller se på ringvirkningene som positive bieffekter, og ikke som hovedgrunnen til at ildsjeler tar jobben med å skape liv og røre i hele Trøndelag?

Publisert som gjestekommentar i Adresseavisen 9. mars 2018 

 

Wååoååå, yug gatta rapsuly take aly

Dette semesteret har jeg blant annet forelest om globalisering. Det har for meg personlig vært en øvelse i nostalgi. At verden har forandret seg mye og fort på de fem tiårene jeg har levd, kom ikke som noen overraskelse, men ga meg en tydelig erkjennelse av hvilken enorm utvikling min generasjon har gjennomlevd både økonomisk, kulturelt og teknologisk.

Nei, jeg er ikke så gammel at jeg kan fortelle om at vi ble glade bare vi fikk en appelsin. Det er generasjonen før meg sin historie. Men jeg husker når jeg spiste min første Kiwi. Det var nabojenta Hanne som introduserte meg for denne eksotiske frukten som en eller annen gang på midten av 70-tallet hadde inntatt Samvirkelaget på Levanger.

Det var omtrent 30 år etter at andre verdenskrig var slutt. Den gang framsto 1945 som virkelig gamle dager, men 40 år senere innser jeg at det slett ikke var lenge siden. Det er ikke lenger siden enn midten av 80-tallet er i dag. For mine studenter er det selvsagt gamle dager – de var ikke engang født, men jeg synes slett ikke det er lenge siden. Ikke slik å forstå at verden har stått stille siden den gang, langt ifra, men jeg kan raskt ta opp tråden fra 80-tallet. Det var et tiår som formet meg og livet mitt, men i dag er verden en annen enn den gang. Det var blant annet før muren falt – en begivenhet som virkelig åpnet opp for at vi i dag lever i en global tidsalder.

Da jeg gikk på Levanger videregående på midten av 1980-tallet, var budskapet blant annet et det kunne være lurt å beherske engelsk noenlunde i tilfelle en skulle til utlandet. Eller i tilfelle utlandet kom til deg. Jeg tilhører den generasjonen som snakket tulleengelsk. Mange av oss har fortsatt med en variant av det.

Trond Viggo Torgersen sangtekst om Hjalmar som gikk i skolen i fjerde, er umiddelbart forståelig for min generasjon, men komplett uforståelig for mine studenter. De har aldri har snakket tulleengelsk og aner ikke engang hva jeg snakker om når jeg sier at vi som barn snakket slik.

«Hjalmar han lot leksene være

Syntes selv han låt som en engelskmann

Når han sang

Ropte han

Wååoååå, yug gatta rapsuly take aly

Wåååå, when yu brekandan se gobay

Heey, coman sipy an bickering

Takin me boy, rapsoly toy

Looseri love, you have fickeni moo»

Mine barn hoppet over tulleengelsken og gikk rett på engelsk. For ikke lenge siden stilte 14-åringen min undrende spørsmålet om hvorfor i all verden engelsk og norsk var to forskjellige fag. Personlig skjønte jeg ikke en gang spørsmålet: Selvsagt var det to forskjellige fag. Men ikke for ham. Ifølge ham selv, og sikkert med rette, er store deler av karakteren de får i begge fagene basert på innholdet i teksten. Om teksten han skriver er på engelsk eller norsk er for ham underordnet. Så fort skulle det altså gå. Det tok kun en generasjon før engelsk var innarbeidet som et tilnærmet likeverdig språk med vårt eget morsmål.

Hastighet, eller akselerasjon, samt mobilitet, er noen av de tydeligste kjennetegnene på at vi lever i en globalisert tidsalder. Jeg var 12 år første gang jeg satt i et fly. 14-åringen min var tre måneder. Arbeidsspråket for 26-åringen min er engelsk. Det blir det trolig for 14-åringen min også.

Det de derimot sliter med er nordiske språk. Å høre forskjell på svensk og dansk er vanskelig – for ikke å snakke om å forstå de to nabospråkene. Mens jeg og min generasjon er vokst opp med svensk – Pippi, Emil og Tjorven, er mine barn vokst opp med engelsk. De har fått engelsk inn fra de var små, mens vi sjelden eller aldri hørte engelsk annet enn i populærmusikken.

Pippi, Emil og Tjorven snakket svensk. Man dubber ikke på norsk TV. Vi ble tvunget til å forstå svensk, og det er en noe min generasjon ofte har nytt godt av. Skal du spille dataspill, se på Youtube eller generelt befinne deg på Internett, og det skal man som oftest, er språket engelsk. De engelske ordene sniker seg inn i dagligtalen, og det gjør at 14-åringen min ofte snakker et språk som har flere engelske ord enn norske. Jeg registrerer at han ofte leter, men sjelden finner, det norske ordet.

Dette er en utvikling vi kan like eller mislike, men den har sin forklaring og er en av globaliseringens effekter. Et annet sentralt kjennetegn ved globaliseringen er at den møter motstand. Det vil si at vi møter globaliseringens heterogene prosesser der alt fra matkultur til språk blir likt, uavhengig av om du bor på Innherred eller i New York, med lokale, regionale og nasjonale mottrekk. Renessansen for lokal mat og øl er et slikt eksempel, og det er kanskje på tide å møte den språklige globaliseringen med motmakt også.

Publisert i Innherred 21. oktober 2017

I skyggen av filmen

Selvsagt kan man håpe at vanskelige ting forsvinner om man ikke snakker om dem. Tier dem ihjel. Mange har dog erfart at så ikke er tilfelle. De har en lei tendens til å dukke opp igjen.

De siste ukene har Marte Hallems film I skyggen av oljeeventyret fått en del oppmerksomhet. Velforjent sådan. Med det har de sosiale problemene etableringen av Aker Verdal på tidlig 1970-tall skapte, kommet i offentlighetenes søkelys. Jeg har sett filmen og så en film som behandlet problematikken og historien med verdiget. Og med respekt. Verdighet og respekt fordi fokuset var på enkeltskjebner. Altså mennesker og deres historier. Noen klarte seg, altfor mange klarte seg ikke. Mange flere lever med vonde sår.

Det er ofte slik – menneskers liv preges av de mulighetsstrukturer som gis. I så måte – sett fra en sosiologs perspektiv – har egentlig ikke Verdal som kommune noe med det som skjedde å gjøre. Det var bare det, at det var der det skjedde. Det samme har skjedd andre steder: Hadde Aker blitt etablert på Steinkjer eller Levanger hadde trolig det samme skjedd der. La oss derfor først som sist legge kommunenes ansvar for at det skjedde til side. Dette handler om generelle prosesser som er velkjent både nasjonalt og internasjonalt.

Min egen forskning viser at innbyggere i norske bygdekommuner som har opplevd en sterk befolkningsøkning over kort tid, rapporterer at de bor i lokalsamfunn med svakere stedstilhørighet, lokalpatriotisme, dugnadsånd, nabokontakt og lokalt fellesskap, enn innbyggere i tilsvarende kommuner uten samme befolkningsøkning. Dette er forhold som vi på fagspråket omtaler som sosial kapital. Den sosiale kapitalen svekkes altså når mange flytter til et sted over relativt kort tid.

Det er altså slik at sterk befolkningsvekst i kommuner svekker det som limer samfunn sammen, mens samme studie viste at det samme ikke skjer i frafyttingskommuner. I kommuner som opplever sterk vekst i antall innbyggere, må man på en måte må starte det samfunnsbyggende arbeidet på nytt. De nye innbyggerne skal integreres og et nytt, større og mer inkluderende vi skal etableres. Det er hverken gjort av seg selv eller over natten.

Fra mitt eget nabolag er det bare et par steinkast til Risvollan som på 70-tallet fikk blokkbebyggelse og stor tilflytning. Begrepet risvollanramp ble ett av resultatene. Det var mye sosial uro. Det samme hadde man i flere bydeler i Oslo – sterk tilflytning over kort tid skapte sosiale problemer. Den internasjonalt velkjente statsviteren Robert Putnam har vist at samme fenomen finnes andre steder. Det som skjedde i Verdal var altså mer typisk enn særegent.

Sosial kapital har man også på individnivå – hvem man har i sitt sosiale nettverk og som man kan benytte seg at i ulike sammenhenger. Å skaffe sommerjobb til egne barn er for eksempel lettere når man har mye sosial kapital. Like viktig på individnivået er kulturelle kapital. Det som den avdøde franske sosiologen Pierre Bourdieu definerte som å være i stand til å mestre den dominerende kulturens kulturelle koder. Kulturell kapital erverves gjennom oppvekst og utdannelse. Materialisert kan kulturell kapital måles i forhold som utdanningslengde, antall hyllemeter med bøker, kjennskap til kunst og kultur eller om man er oppvokst med piano i hjemmet eller ikke.

I filmen er det en tidlig sekvens hvor Marte Hallem er inne på nettopp dette fenomenet. Ungdommene skilte ikke mellom de som spilte piano eller ikke, men fra et sosiologisk perspektiv er mengden kulturell kapital en viktig forklaringsfaktor. Desto mer kulturell kapital man har, desto større sjanse for at man lykkes i livet. Derfor var det heller ikke tilfeldig hvem som greide seg eller ikke greide seg i skyggen av oljeeventyret.

Selv om Verdal som kommune ikke kan lastes for det som skjedde, har kommunen ansvar for hvordan historien håndteres. Som filmen også viser, greier Verdalsamfunnet etterhver å ta tak i problemenet. Ungdomsopprøret blant de som vokste opp i Verdal på 80- og 90-tallet var mer voldsomt enn vanlig er, men noen greide å ta tak og snu utviklingen. Den historien er trolig langt viktigere for Verdals omdømme enn at det som skjedde, skjedde. I så måte er det også interessant at det er gjennom et kulturelt uttrykk som filmen – laget av en av kommunens egne, at problematikken løftes fram. Det er heller ikke utypisk for Verdal – en kommune som kan skilte med et uvanlig aktivt kulturliv. Verdal som sted og kommune er mer enn ettervirkningene av Aker Verdal. Men de er det også.

Publisert i Innherred 1. juli 2017

Stor blæst om brukbar Bier Bar

Oddveig Storstad og Arve Hjelseth

En klassisk sosiologisk definisjon av makt er at det handler om å få sin vilje realisert, selv om man skulle møte motstand. Dette er et nyttig utgangspunkt for å reflektere rundt Terje Eidsvågs kommentar om ulike eliter i Adressa 21. november.

Eidsvåg peker på flere interessante forhold, blant annet at elitekritikk oftere rammer den politisk-administrative eliten og kultureliten enn den økonomiske eliten. USAs nyvalgte president har slått seg opp på kritikk av den politisk-administrative eliten, mens Sylvi Listhug, en viktig aktør i Eidsvågs kommentar, kritiserer det hun kaller «feministeliten», som best kan forstås som en del av kultureliten: de som representerer den gode smak og de riktige valg når det gjelder barneomsorg.

Å definere den gode smak gir ikke i seg selv reell makt. Kultureliten definerer hva det er gangbart å tenke, mene og gjøre, men påvirker økonomi og politikk i begrenset grad. Likevel oppleves den som mektig gjennom autoriteten den har i samfunns- og kulturdebatt.

Så vidt vi kan bedømme, er det for eksempel mange (inkludert Eidsvåg) som fortviler over at enda et uavhengig sted på Nedre Elvehavn (Brukbar/Blæst) blir erstattet av et kjedekonsept med (etter sigende) begrenset kulturell verdi (Heidi’s Bier Bar). Fra kulturfolkets perspektiv mister Trondheim noe unikt, og får et sjelløst sentraleuropeisk rølpe-konsept som erstatning. Ifølge ute- og kulturlivets smakspoliti er dette en usedvanlig dårlig deal.

De som nå høytidelig erklærer at de aldri vil sette sine bein på Heidi’s Bier Bar kan i en viss forstand plasseres i kultur- og meningseliten. Det er de som konstant forteller oss hva som er galt og hva som er riktig, hva som er bra og hva som er dårlig. De er smakspolitiet. Det er disse Listhaug er lut lei av.

Kulturelitens reaksjon på endringene på Solsiden består i en godt innebygd ryggmargsrefleks. I mangel på reell makt blir protestene et slag i løse lufta, men de signaliserer likevel autoritet over hvordan verdifullt og verdiløst i utelivet skal forstås. Reaksjonene er således basert på det populister gjerne kaller politisk korrekthet.

For å fange de strømningene som sjelden kommer til uttrykk i disse debattene, har sosiologene Ketil Skogen og Olve Krange lansert begrepet om kulturell motstand. Dette handler ikke bare om å leve livet sitt på andre måter enn ulike eliter vil anerkjenne, men om aktivt å opponere mot smaksdommere. Skogen og Krange baserer begrepet på studier av bygdenes motstand mot norsk rovdyrpolitikk, men det har et mer allment siktemål: det dreier seg om utbredt skepsis mot kulturelle, administrative og politiske eliter som er ute av stand til å se verden fra deres perspektiv, og som konstant forteller dem hva de skal mene og gjøre. Denne eliten er en trussel mot deres egen levemåte.

I det store bildet er det jo knapt noen katastrofe at Brukbar/Blæst legges ned. At det erstattes av et multinasjonalt konsept som Heidi’s Bier Bar er uttrykk for det som i litteraturen kalles grobalisering: multinasjonale merkevarer sprer seg og erstatter lokale. De kommende oktoberfest-tilstandene på Nedre Elvehavn er slik sett en del av samme trend som Starbucks og McDonald’s, eller i litt mindre skala, som Egon og Peppe’s Pizza, veletablerte kjedekonsepter som allerede finnes på Solsiden. Det er den veien det går: Mindre, smale og lokale konsepter blir utkonkurrert av de standardiserte og kommersialiserte. Men det er jo ikke gitt at folk får færre gode opplevelser med Heidi’s Bier Bar enn de har hatt på Brukbar/Blæst. Det blir sannsynligvis andre typer gjester og andre typer gleder, men at sumvirkningen er negativ må man være nettopp smaksdommer for å kunne hevde.

Slike «grobale» prosesser nyanseres dessuten av det som er globaliseringens andre side, nemlig det sosiologen Roland Robertson kaller glokalisering: I utgangspunktet universelle, stedløse konsepter kan gis lokalt tilpasset innhold av forbrukerne. Selv om kaffen er den samme, kan det jo tenkes at den lokale Starbucks-kafeen får nytt innhold av trøndernes særegne omgangsform. På samme måte er både skjebnen til og innholdet i Heidi’s Bier Bar et stykke på vei avhengig av hva gjestene gjør det til. Det trenger ikke gå nøyaktig slik eierne vil.

Vårt poeng er ikke å si at Heidi’s Bier Bar, Starbucks eller tilsvarende kjedekonsepter er bedre enn noe annet. Men innbakt i meningselitens kritikk av slike konsepter ligger det både en forestilling om at kulturen på slike mer folkelige steder er mindreverdig, og at dette også karakteriserer folk som konsumerer denne kulturen. Det er et angrep på den måten store grupper av befolkningen ønsker å leve sine liv på. Slik legger meningseliten opp til den type kulturell motstand som Skogen og Krange har identifisert. En meningselite skal skille mellom verdifullt og mindre verdifullt (all kulturkritikk er jo basert på at smak og behag nettopp kan diskuteres), men det betyr ikke at de som foretrekker det mindre verdifulle, selv har mindre verdi. Det er likevel det kultureliten får folk til å føle, med sin konstante nedvurdering av det folkelige. Kultureliten fremstiller seg gjerne som åpen og tolerant, men har selv lav toleranse for dårlig smak.

Publisert i Adresseavisen 29. november 2016.

 

 

 

 

 

Sodd i bøtter og spann

Noen matretter er lokal forankret og noen er i tillegg også knyttet til spesielle høytider og anledninger. I Nord-Trøndelag er man nå i ferd med å bevege seg inn i høytiden for sodd. Det skal man ikke kimse av.

Mat er ernæring, men mat er også identitet. Det sier noe om hvem vi forstår oss selv å være. Skal man peke på én matrett som er nordtrøndersk så er det sodd. Mai er konfirmasjonstid og mellom konfirmasjonene kommer 17. mai. Begge anledninger hvor soddet fortsatt har sin naturlige plass. Ikke i hele landet, men i Trøndelag og spesielt på Innherred. Det begynner å bli noen år siden jeg var konfirmant, men det ble servert sodd. Håndverksvarianten, ikke industrivarianten. Det skal være forskjell på hverdag og fest.

For uinnvidde kan sodd ligne farlig mye på kjøttsuppe, men sodd er ikke kjøttsuppe. Det er sodd. Riktignok i suppefamilien, men det er ikke suppe. Men vi kan lage det til kjøttsuppe. Vi kan tillate oss å tilsette grønnsaker og rester fra gårsdagens pølsemiddag i soddet. Da blir det kjøttsuppe, ikke sodd. Men det gjør vi ikke med håndverksvarianten, da er det industrivarianten vi velger. Den som gjerne kommer i fra Gilde. Inderøysoddet tukler vi ikke med. Men trondheimerne kan godt finne på å gjøre det – de har en svakere identitetsmessig tilknytning til soddet og kan derfor tillate seg å krysse noen grenser man ikke krysser på Innherred.

Mye av suksessen til soddet ligger i dets anvendelighet og lettvinthet. Det er festmatens fast food. Enkelt å gripe til når man skal servere mange. Men det er ikke fast food i betydningen simpel mat. Det er festmat. Soddet har nemlig den egenskapen at det kan «kles opp». Vi kan gjør den samme retten som vi serverer en vanlig hverdag, om til festmat. Når sodd blir festmat er det ikke Gildes sodd man serverer, men det som er produsert av de mindre produsentene. Håndverksvarianten som har fått Spesialitet-merket fra Matmerk. Vi kler det også opp ved måten det serveres på og hva vi serverer til – Skjenning og Ingefærøl. Da blir det festmat med en geografisk forankret historie. Det gir maten autentisitet og på den måten får den en merverdi. Mat med en historie er i tiden og er trolig mye av årsaken til at sodd fortsatt serveres i konfirmasjoner, og nå og da også i bryllup.

På markedet finnes det ulike typer av sodd – fra Trøndersodd på hermetikkboks til Inderøysodd i spann. Hermetikkvarianten er for trøndere ikke ekte sodd – det er hybelmat, noe man tar med som nødproviant på telttur eller det er hyttemat fordi den kan stå lagret på hytta i årevis. Det er egentlig ikke sodd. Ikke på ordentlig. Det hjelper ikke at det står «som hjemmelaget» på boksen. Det er så langt fra hjemmelaget som det kan bli. Sodd skal komme i spann, ikke på hermetikkboks. Slik er det bare.

Soddspann kan anvendes til mye. Jeg har en egen fil med bilder av ulike situasjoner hvor folk bruker soddspann. Her er det bilder av soddspann med white spirit og malerkoster, soddspann med lodd for trekking av premier til det lokale korpset og soddspann for innsamling av snop til Halloween, for å nevne noe. Og selvsagt som bærspann. Etter at jeg hadde holdt et foredrag for noen år siden kom en gammel kjenning bort og sa «du vet det, Oddveig, soddspann er en egen måleenhet i Trøndelag». Han har helt rett. Hvor mange av oss har ikke besvart spørsmålet om hvor mye bær vi fant, men at «det ble et par soddspann». Ingen i Trøndelag vil finne på å stusse over hvor mye det er. Vi vet hvor mye et soddspann rommer.

Koblingen mellom emballasje og innhold er spesielt interessant når det gjelder sodd. Når jeg i min soddstudie prøve å finne ut hvorfor det var så viktig at sodd kom i spann for at det skulle være sodd, kom gjerne historier om etterbruk av soddspannene. Man plukker for eksempel ikke bær i hermetikkbokser. Derfor kan ikke sodd komme i noe annet enn i spann. I Trøndelag er soddspannene snarere et fenomen enn bare en vanlig plastbøtte på to liter. I så måte er det ikke bare soddet, men også soddspannene noe som gjør trøndere til trøndere.

Publisert i Trønderavisa 2. mai 2016

Lottobygda, rånebygda eller teaterbygda?

Enhver kommune med respekt for seg selv har et slagord som skal si noe om hvem man er, eller kanskje mer presist, hva man ønsker å framstå som. Mange har famlet i jakten på en profil.

Steinkjer har for eksempel gått fra å være Bygdenes by, via IT-byen til nå å være Åpen, lys og glad. Det gjenstår å se om de kan realisere den siste ambisjonen. Bygdenes by kunne Steinkjer framstå som med høy troverdighet, det greide de aldri som IT-by. Det er vanskelig å bli oppfattet som noe man ikke er.

Dette er også utgangspunktet for Karl-Fredrik Tangen når han i Dagens Næringsliv 12. mars raljerer over at Verdals kommunalsjef Inger Marie Bakken heller vil assosiere kommunen med teater enn med Lotto. Ifølge Tangen er korrelasjonen mellom Verdal og teater farlig nær null. En «teaterutdannelse med ti ansatte (er) verken så viktig for Verdals kommuneøkonomi eller så representativ for befolkningens interesser» at den kvalifiserer til å markedsføre seg som teaterkommune. Som belegg viser Tangen til at «av Gallups 331 respondenter fra Nord-Trøndelag er det 0 som sier at de går i teater månedlig eller oftere». Verdalingene foretrekker kort sagt å spille Lotto framfor å gå i teateret. De er rett og slett for folkelige til å kunne markedsføre seg som teaterkommune.

Tangens latterøliggjøring av Verdals kulturelle ambisjoner er imidlertid kjennetegnet av total mangel på kunnskap om kommunen. Den er basert på lettvintheter, fordommer og urban arroganse. At ingen personer i Nord-Trøndelag sier at de går i teater månedlig eller oftere bør ikke overraske noen, ei heller førstelektor Tangen. Det hadde vært bortimot imponerende om noen i Nord-Trøndelag gikk i teateret månedlig eller oftere. Jeg vil gjerne at Karl Fredrik Tangen selv dokumenterer at han går i teater månedlig eller oftere – det vil si minst 12 ganger per år!

Det å gå i teateret er ikke det samme som å gå på teater. Det betyr at selv om man sjelden går i teateret kan man langt oftere gå på teater. Og det gjør nok verdalingene også. Nord-Trøndelag Teater holder til på Verdal, i bygningene til Stiklestad Nasjonale Kultursenter. De har satt opp flere godt besøkte forestillinger og turnert rundt i hele fylket. Riksteateret besøker også jevnlig Verdal og kommunen har sitt eget teaterlag. Teaterlaget har i 40 år satt opp to forestillinger per år i snitt. Verdalingene er ikke bare passive publikummere, de er også aktive deltakere. Dette demonstreres årlig under Spelet på Stiklestad, der lokale amatører og profesjonelle skuespillere spiller sammen. Men for å gå i teateret, må verdalingene reise til Trøndelag Teater i Trondheim – tjue mil tur-retur.

Det er en faktisk utfordring – som Tangen gjerne må ta – å finne en kommune som i nyere tid har fostret flere profesjonelle skuespillere per innbygger enn nettopp Verdal. Med forbehold om at min liste ikke er uttømmende: Anitra Eriksen, Paul Ottar Haga, Arnulf Haga, Hildegunn Eggen, Ståle Bjørnhaug og Line Hallem, og i tillegg har teatermiljøet på Verdal fanget opp talenter fra nabokommunene som Ingrid Bolsø Berdal, Ingunn Beate Øien og Evy Kasseth Røsten.

Tangen mener at Verdal heller bør profilere seg som «rånebygda», fordi rånefestivalen arrangeres i Verdal og «rånebygda ligger nærmere enn jappebygda for Verdal». At Verdal ikke er noen jappebygd er det ikke vanskelig å si seg enig i. Men det at kommunen ikke velger slagordet Rånebygda Verdal, bør ikke forstås som at kommunen ikke anerkjenner at arbeiderklassen gjennom rånekulturen «finner stolthet på siden av den anerkjente kulturen».

Det er ingen nødvendig motsetning mellom arbeider- eller bondekultur og teaterkultur. Tangen vil avhierarkisere kulturen ved å fremheve rånerkulturen som verdifull, men denne strategien bidrar bare til å sementere hierarkiet. Konsekvensen er jo at verdalingene ikke skjønner seg på teater og i stedet må velge Wunderbaum og terninger i frontspeilet.

De følgende fakta biter sikkert ikke på Tangens omtrentlige og fordomsfulle verdensbilde, men likevel: Verdal er tradisjonelt et bondesamfunn, som i etterkrigstiden ble omformet til et industrisamfunn med omkringliggende bondekultur. Med utgangspunkt i dette kulturmøtet har Verdal utviklet et levende kulturliv og kan med troverdighet velge slagordet: Verdal – Norges teaterkommune!

Publisert i Dagens Næringsliv 8. april 2009

Hipp, harry eller elitær?

Arve Hjelseth og Oddveig Storstad

I kulturdebatten er det vanlig å skille mellom elitekultur og populærkultur. Eksempler på elitekultur er ”smal” litteratur, abstrakt bildende kunst, eksperimentelt teater, moderne ballett og opera. Eksempler på populærkultur kan være rock, revy, kriminallitteratur og ukeblader. Dette skillet er for eksempel utgangspunktet for motsetningen mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene: Frp er partiet for folk flest, og vil ha større anerkjennelse for folkelige kulturuttrykk, mens de vil redusere støtten til elitekultur.

De siste årene har imidlertid skillet mellom elitekultur og populærkultur blitt mindre tydelig, og kulturfeltet består av nyanser som denne distinksjonen ikke kan beskrive. Det er i stedet hensiktsmessig å snakke om en tredeling. Vårt forslag er å beholde begrepet om elitekultur, men å innføre et skille mellom hipp og harry populærkultur. Vi skal illustrere denne distinksjonen ved å se på debatten om de ulike festivalenes status.

En stadig større del av befolkningen får høyere utdannelse og er derfor i stand til å forstå komplekse kunstneriske uttrykk. Men samtidig er det en klar tendens til at deler av populærkulturen oppnår større aksept også blant høyt utdannede. Et interessant uttrykk for dette er at avisene i mindre grad enn før skiller mellom kultur- og underholdningsstoff. Lenge hadde for eksempel Dagbladet en kulturseksjon, som tok for seg blant annet litteratur, klassisk musikk og bildende kunst, og en underholdningsseksjon som handlet om blant annet populærmusikk og film. I dag opplever sikkert mange et slikt skille som kunstig. Et vanlig uttrykk for dette er at Donald og Dostojevskij går hånd i hånd. Skillet mellom elitekultur og populærkultur er altså mindre tydelig enn før. Men samtidig har det oppstått nye skiller innad i populærkulturen.

For å illustrere skillet mellom hipp og harry populærkultur, tar vi utgangspunkt i Sommerfestivalen i Selbu og Storåsfestivalen. Det er ingen overdrivelse å si at Storås har fått langt større oppmerksomhet i for eksempel Adressa. Det virker ikke som om avisens kulturjournalister har sett på Sommerfestivalen som et sentralt kulturarrangement, til tross for et billettsalg på 22 000, et besøk som langt overstiger Storåsfestivalen i 2006. Faktisk rapporterte Adressa-journalister flittig fra den hippe Hovefestivalen på Tromøya, langt utenfor avisas geografiske nedslagsfelt.

En kikk på diskusjonsinnleggene som er lagt inn i tilknytning til avisas artikler på internett, viser betydelig misnøye både med omfang og kvalitet på dekningen av Sommerfestivalen. Innsenderne på adressa.no virker oppgitt både over den begrensede dekningen og over at fyll og bråk kommer mer i fokus enn folkeliv og artister. De opplever at den uttrykksformen festivalen representerer, ikke oppnår samme aksept hos journalistene som den hippe Storåsfestivalen. Det oppstår en fornemmelse av at Sommerfestivalen blir sett ned på, og ikke er verdig oppmerksomhet fra sjiktet av unge, urbane journalister som dominerer avisenes kulturredaksjoner. Mye av dagens kulturjournalistikk synes slik å tydeliggjøre og å forsterke skillet mellom hipp og harry populærkultur.

Mediene synes altså å være en sentral arena for den ungdommelige, urbane og trendy populærkulturens fremmarsj. Den folkelige kulturen blir mer stemoderlig behandlet. Det er ikke sikkert det er mer fyll i Selbu enn på Storås eller på Hovefestivalen, men dette får langt mer oppmerksomhet i Selbu, kanskje fordi hippe journalister ser Sommerfestivalen som den trønderske karsk-kulturens fortsettelse. Hipp fyll er tilsynelatende noe annet enn harry fyll, det er derfor mindre interessant at over 30 personer ble tatt for besittelse av narkotika på Hovefestivalen.

Men også representantene for den hippe populærkulturen forsøker å fremstå som den forfordelte part. Sveinung Sundli reetablerer skillet mellom elitekultur og populærkultur når han peker på at Olavsfestdagene mottar betydelig mer offentlig støtte enn Storås. ”Vi er for dårlige på kanapéspising”, sier han til Adressa. Kanapeene må ses som symbol på den mer opphøyde status Olavsfestdagene har, med sin forankring i kirkekultur og dermed elitekultur. Sommerfestivalen mener seg altså uglesett fordi den er harry, mens Storåsfestivalen – overfor Olavsfestdagene – anser seg uglesett fordi den representerer ungdommelig populærkultur mer enn elitekultur.

Dette er et eksempel på det sosiologen Pierre Bourdieu kalte kampen om klassifikasjonene. Hvor går de sentrale skillelinjene, de som definerer folk inn og ut av bestemte grupper? Det som kjennetegner festivaler som Storås og Hove, er at de har et program som bare unntaksvis byr på artister som er kjent utenfor en menighet av unge pop- og rockentusiaster. I likhet med elitekulturen er den hippe ungdomskulturen relativt smal – den byr på et program som neppe skaper allsang i de tusen hjem dersom konsertene skulle bli kringkastet, like lite som NRKs oppsetning av Et dukkehjem i fjernsynets barndom førte til at hele befolkningen samlet seg rundt apparatene. Slik har den hippe populærkulturen mange fellestrekk med den gamle elitekulturen, og gir derfor også status for kulturjournalistikken. Dette er en status den harry populærkulturen ikke kan oppnå. På den andre siden vil en festival som Storås også ha interesse i å markere avstand til den mer kanapéspisende, smokingkledde delen av elitekulturen. Overfor Sommerfestivalen er Storås smal, overfor Olavsfestedagene blir den en representant for den bredere populærkulturen. Hvordan disse skillene defineres er av stor betydning for tolkningen av festivalenes profil.

Dette dilemmaet illustreres godt når Storåsfestivalen har dansebandet Ole Ivars på plakaten sommeren 2007. Bandet bryter klart med den profilen festivalen så langt har hatt. Ut fra vår inndeling i tre ulike kulturformer, skal det bli interessant å se både hvordan journalister og publikum stiller seg til denne mulige ”harryfiseringen” av den før så hippe Storåsfestivalen.   

Publisert i Adresseavisen 7. juli 2007