Det urbane blikket

Ingen liker å bli neglisjert. Møtes vi i tillegg med at vår egen virkelighetsbeskrivelse er feil forsterkes fort motsetningene.

Det finnes grovt sett to forestillinger om bygda eller distrikts-Norge. For det første, det er der det gode liv leves, i pakt med både naboer og natur – fri for byens kjas og mas. Den andre forestillingen er at det er kjedelig i distriktene. Det er i byen det skjer, og her skapes trender. Byen er moderne og hipp – bygda er umoderne og mer harry, enn hipp. Nå kan det i parentes bemerkes at hverdagen i by og bygd til forveksling er lik – det er familie, barn, jobb og skole som fyller hverdagene, ikke teater og kunstutstillinger.

Forestillingene går begge veier. Jeg har møtt folk som ikke skjønner at noen bor i byen med barn. Gladmeldingen er imidlertid at de fleste verken blir kriminelle eller narkomane. Det går som regel greit uavhengig av oppvekststed.

Vi forenkler og tegner stereotypier av hverandre, og her bidrar både reklamen, filmen og media. Enten idealiseres livet på bygda eller det risses opp et elendighetsbilde.

Samtidig tas rurale elementer inn i konstruksjonen av det gode liv i byen. For spesielt interesserte er overvik.no en studie verdt. Ironisk nok skal kornåkrene på Overvik selges som boligområde nettopp på forestillinger om det gode liv på bygda. Ikke ulikt planene om en klimanøytral bydel på Brøset eller miljøbyen på Granåsen. Begge på matjord. Det utrendye volumlandbruket skal erstattes av trendy urbant mikrolandbruk.

Når ikke alle lenger har besteforeldre på bygda står mange i fare for å aldri få korrigert sine medieskapte bilder av distrikts-Norge. Dette går nemlig ikke begge veier. Byungdom orienterer seg oftere utover, enn innover landet. De forholder seg til andre byer som London og Berlin, snarere enn Snåsa eller Åfjord. Noen har ett år i militære som gir nærkontakt med de mer rurale delene av Norge, andre er ett år på folkehøyskole, mens enkelte, mer eller mindre motvillig, flytter til distrikts-Norge for å få utdannelsen de ønsker seg. Men disse mulighetene blir stadig færre – høyskoler blir universitet, og sentraliseres i samme slengen.

Vi kan like det eller mislike det, men det er et hierarki der ute. Det er flottere og finere med byen enn med bygda. Det moderne slår det umoderne. Slik er det bare.

NRK P2 minnet meg nylig på dette i en av sine morgensendinger (24.08.18). Den nye NRK-serien Lovnad som henvender seg til tenåringer er sett av omlag like mange som Skam ble de første dagene etter at den ble lagt ut. Kunne vi stå ovenfor en ny Skam-suksess?

Serien er lagt til Sandane på Vestlandet. Som i Skam er det en videregående skole som er rammen, men i Sandane er virkeligheten at mange må flytte på hybel. Det er altså en noe annen virkelighet enn for ungdommene på Hartvig Nissen i Oslo som er rammen rundt Skam. Og den formidles på dialekt. Akkurat dette ble et hovedtema i NRK-reportasjen. Vil noen av «de på Østlandet» gidde å se en serie fra Sandane? Ungdommene fra Førde som intervjues var usikre på det.

Prøv å tenk deg motsatt situasjon, altså at ungdommer i Oslo fikk spørsmålet fra NRK om de trodde at ungdommer på Vestlandet var interessert i å se en TV-serie om osloungdommers virkelighet. Det ville selvsagt aldri ha skjedd. Det tas for gitt og må ikke forklare seg.

Har det så mye å si? Ikke isolert som en enkeltstående episode, men som en illustrasjon på at bygda og distriktene i stadig større grad må forklare og forsvare seg, er eksemplet illustrativt. Folk i distriktene må forholde seg til byen og byfolks virkelighet, mens det motsatte ikke nødvendigvis er tilfelle. Dette gir selvsagt grobunn for en følelse av å ikke bli sett og verdsatt.

Snarere enn å avfeie folk i distriktenes følelse av å bli oversett som føleri og ikke-reelt, bør vi interessere oss for dette som fenomen og prøve å forstå både hva det bunner i og hvilke implikasjoner det har. Å avfeie det gjør trolig vondt verre, og fører sannsynligvis til større avstand mellom bygd og by, sentrum og periferi enn nødvendig er.

Publisert i Adresseavisen 31.08.2018

Matfestival i tørkens tid

Hvorfor er det helt greit å oppfordre til å kjøpe lokalprodusert mat, men problematisk å oppfordre til å kjøpe norskprodusert mat?

Snart er det igjen klart for Trøndersk Matfestival. Ei helg i året er Trondheim bygdenes by som møteplass mellom regionens mange lokalmatprodusenter og byens, samt tilreisende, forbrukere.

Årets festival er den 13. i rekken. Festivalen har vokst for hvert år. Lokalmat er i skuddet og heies fram av nær sagt alle. Til og med landbruks-og matministeren synes å være på godfot med denne delen av norsk landbruk.

Samtidig er det krisestemning i store deler av det norske landbruket. Mangelen på nedbør, spesielt på Øst- og Sørlandet, har gitt en situasjon hvor bøndene prekært mangler fôr til dyrene sine. Normalt sett skulle første slått ha gitt godt med rundballer som skulle sikre grovfôr til både stor- og småfe gjennom vinteren. En fortvilet situasjon for både bonde og dyr.

Å produsere mat er biologi. Det er ikke tekniske problemer ved maskinene i en fabrikk som forårsaker krisen. En fôrkrise som kan gi ringvirkninger som forplanter seg fram i tid. Hvis bøndene må slakte ned betydelige deler av besetningen, og ikke minst hvis de må slakte ned mordyr, vil det ta tid å bygge opp besetningene. Det er ikke bare å la maskinene gå på høygir, for å få tilbake den produksjonskapasiteten en hadde før krisen inntraff. Dette er dyr, ikke maskiner.

Når bøndene nå tvinges til å sende dyr til slakting på grunn av at de mangler fôr, er det lett for at det hoper seg opp med kjøtt på fryselager. Ett bidrag vi som forbrukere kan gi, er å velge norskprodusert framfor importert. Men hvorfor er det tilsynelatende helt uproblematisk å oppfordre til å kjøpe lokalt, men straks mer problematisk å oppfordre til å kjøpe nasjonalt produsert mat?

Merkeordningen Godt Norsk ble i sin tid lansert som en konkurransestrategi for norsk landbruk. Hensikten var å få norske forbrukere til å foretrekke norskproduserte matvarer framfor importerte i en tid hvor grensevernet bygges ned. Godt Norsk ble ingen suksess, og deler av årsaken er trolig at konseptet ble oppfattet som for nasjonalistisk. Forskere har omtalt dette som økonomisk fiendskap – altså det fenomenet som oppstår når markedsføring av opprinnelseslandets fortreffelighet blir oppfattet som for intensiv av forbrukerne, eller i alle fall av grupper av forbrukere.

I tillegg var Godt Norsk et merke som skulle garantere kvaliteten gjennom kontroll, dokumentasjon og sporbarhet. Et mer vitenskapelig eller ekspertbasert regime enn den andre konkurransestrategien, Norsk Gårdsmat, som også ble lansert i samme periode. Gårdsmat-strategien skulle sikre preferanse for det norske gjennom møte mellom produsent og forbruker. Med andre ord, det som lever videre i gårdsbutikker, Bondens marked og matfestivaler slik som Trøndersk Matfestival.

Lokalprodusert mat har blitt en vinner, selv om det er mange produsenter som sliter med å få en bærekraftig økonomi i produksjonen. Det er ikke det nasjonale, altså det norske, som er i fokus, men det er gården eller det lokale som blir opprinnelsessted. Det synes helt uproblematisk å framsnakke det lokale, mens det altså lett blir oppfattet som nasjonalistisk i en negativ betydning når man framsnakker det norske på samme måte.

I dag er Godt Norsk erstattet av Nyt Norge som garanterer at produktet er norskprodusert, samt at bonden følger kvalitetssystemet i landbruket (KSL). Det er på ingen måte noe særegent norsk med merkeordninger for nasjonalt produsert mat. Vi finner fenomenet i de fleste vestlige land, men det synes som om mange tror at det å verne om eget landbruk er noe vi kun driver med i Norge. Blant annet har enkelte butikker i Sverige sluttet å selge importert kjøtt nå i sommer.

Den kommende matfestivalen vitaliserer sentrum av Trondheim på en måte få misliker. Det er det vanskelig å se for seg et levende norsk landbruk som sikrer befolkningen mat både til hverdag og fest uten volumlandbruket. Et landbruk som også gir store ringvirkninger i form av arbeidsplasser i andre ledd i matvarekjeden. Vi har ikke landbruksproduksjon i Norge fordi bøndene skal ha en jobb, men fordi vi som nasjon ønsker matsikkerhet. Sommeren 2018 er en påminnelse om nettopp dette.

Publisert i Adresseavisen 20. juli 2018

Fort gjort å komme hjem med litt for dyr skinnveske

Som barn syntes jeg det var flaut at min mor hadde med handleposer hjemmefra når vi var i matbutikken. Trolig fordi det signaliserte sparsomhet.

Det var imidlertid ikke bare min mor som var sparsom – hele min foreldregenerasjon var det. Aluminiumsfolie og fryseposer ble vasket og brukt om igjen. Nå skal det innrømmes at jeg selv har gjenbrukt brødposer i alle år. Eller innrømme blir litt feil ordvalg. I vår tid er det jo nærmest selvskryt. Plast er blitt umoderne i rekordfart og nå er flaut å ikke ha med handlenett i butikken. Nå signaliserer det ikke sparsomhet, men miljøbevissthet.

Sist helg var jeg i Reykjavik med to venninner. Jeg prøver å begrense shoppingen min – det har jo blitt så moderne. Det er liksom ikke noe materielt jeg mangler, og i et anfall av i overkant stor tiltro til egen karakterstyrke, innførte jeg selvpålagt shoppingstopp. Det gikk forholdsvis bra, men når kofferten min ikke ankom og jeg hadde reist fra sommer i Trøndelag til islandsk høst, ble det behov for nødvendighetsshopping.

Vi gikk ikke bananas i butikkene i Reykjavik, men litt shopping ble det. Når man ikke handler av nødvendighet er det interessent å observere hvordan vi resonnerer. Dette trenger man ikke være økonom for å forstå – det er trolig en fordel å ikke være det, men altså: det er mulig å dra på storbyweekend og komme hjem med mer penger enn man hadde da man dro. Nå har nok økonomer falt av for lenge siden, men mange kvinner henger trolig fortsatt med.

Poenget er nemlig at ved å kun fokusere på det kvinner shopper – slik menn har en tendens til å gjøre – så mister man noe vesentlig. Sett fra et kvinneperspektiv er det mer interessant å fokusere på alt man ikke handler. Det er ofte mye mer. Og dyrere.

For eksempel ble det ikke-shoppet en stor sau og en flaskegrønn silkekjole på Island. Ikke en levende sau, men en keramikksau til den nette sum av 56 000 kroner. Islandske kroner, vel å merke. Men grunnet min shoppingstopp var gode venninner nettopp det – gode – og fikk meg ut av galleriet uten sauen.

Trøsten får være at jeg fikk med meg en lammestek hjem. Den dyreste lammesteken jeg noen gang har kjøpt, men jeg var jo på Island og ikke på Obs! Lade. Da forholder man seg til priser med et helt annet rasjonale. Jeg hadde jo spart drøyt 5000 koner på å ikke kjøpe keramikksauen og da kunne jeg jo unne meg å bruke 400 av disse på en liten lammestek passende for to. Ennå hadde jeg flere tusen igjen av sauen jeg ikke kjøpte.

Vår egentlig ikke så økonomiske tenkemåte ble imidlertid parkert da vi lørdag kveld valgte å spise på en rimelig sushirestaurant. Vi regnet oss raskt fram til at vi kunne kjøpe åtte flasker vin for samme pris som vi betalte for to flasker vin på en av byens aller beste restauranter kvelden før. Det hadde trolig vært et dumt valg, skjønt ikke først og fremst på grunn av pengene. Da er det bedre å bruke de pengene vi sparte på vin den kvelden til noe annet. Vi sparte altså her også.

Det er også mulig å spare relativt store beløp når man handler noe som er billigere enn hjemme. Da sparer man mer, desto mer man handler. Når man ikke-handler noe man har lyst på, er det motsatt. Da sparer man på å ikke handle, og når det er mye man ikke handler kan dette bli betydelige summer. Da har man mer til å bruke på andre ting man har lyst på, men strengt tatt ikke behøver. Da er det fort gjort å komme hjem med en litt for dyr skinnveske.

Vi fløy fra Værnes, via Oslo til Reykjavik og var tilfreds med at jeg greide å begrense shoppingen. Særlig miljøvennlig var det likevel ikke. Men det er slike som meg – godt utdannede kvinner bosatt i byer – som kommer best ut i undersøkelser som måler miljøbevissthet. Bevisstheten er der, men den slår ikke ut i handling. Min mor manglet nok miljøbevissthet, men hun var ressursbevisst og nøysom – også etter at de hadde økonomi til å unne seg mer enn de gjorde. De fløy ikke Europa rundt for å shoppe ting de ikke trengte. Min mors CO₂-avtrykk var langt lavere enn mitt – hun hadde riktig adferd, mens jeg har riktig holdninger.

Publisert i Adresseavisen 8. juni 2018

 

En annen slags konfirmasjonstale

Jeg har konfirmant i vår, og dette er trolig å banne i kirka, selv om det i vårt tilfelle er humanetisk konfirmasjon, men altså: Hva er det egentlig vi markerer?

«Er det viktig at slipset matcher borddekorasjonen?» «Hæ?», svarte jeg ekspeditøren. Var det forventet at konfirmantens slips skulle matche borddekorasjonene? Og jeg som ikke engang hadde ofret borddekkingen en eneste tanke. Holder det ikke med blomster? Prestasjonsangsten kom snikende, samtidig som jeg ikke var så rent lite imponert over at noen i det hele tatt tenker på at slips og borddekorasjon skal stå til hverandre.

Jeg kjenner en del 14-15-åringer, og uten å fornærme noen av dem – de er ikke voksne. Konfirmasjonen kommer heller ikke til å endre på det. De trenger noen år til før de kan «tre inn i de voksnes rekker». Jeg spurte en av fjorårets konfirmanter om han betraktet seg om voksen. Det avkreftet han kontant, men mente at han kanskje følte seg litt voksen på selve dagen. Godt poeng! De avkreves en mer voksen oppførsel på konfirmasjonsdagen.

Den eneste sikre overgangen med konfirmasjonen er trolig at bankkontoen er mer velfylt fra en dag til den neste, uten at det, i vår tid, gjør konfirmasjonen til et overgangsritual fra barn til voksen.

Hva konfirmasjonen betyr teologisk er for meg noe uklart. Jeg trodde at det var å bekrefte dåpsløftet, men leser meg opp til at det snarere er at Gud bekrefter at den døpte er Guds barn. Noe jeg trodde man ble ved dåpen. Teologiens veier er såvisst uransakelige. Men stadig færre velger kirkelig konfirmasjon. I 2017 var andelen 58 prosent, og blant disse er det trolig et mindretall som har et bevisst forhold til at de bekrefter, alternativt får bekreftet, et 15 år gammelt dåpsløfte.

Forbausende ofte oppgis tradisjon som grunn når konfirmanter intervjues om hvorfor de konfirmerer seg. At tradisjon – selve markeringen – er det viktigste motivet bekreftes også av forskning. Selv i en globalisert tidsalder, hvor ett av de sterkeste kjennetegnene nettopp er at tradisjon har mindre betydning for de valg vi gjør, synes konfirmasjon å være en seiglivet tradisjon. Det at man har alternativer utenfor kirken er trolig med på å opprettholde konfirmasjonstradisjonen.

Det er ikke vanlig, men heller ikke uvanlig, at enkelte velger bort både humanetisk og kirkelig konfirmasjon, men likevel beholder festen. Altså tradisjonen. Familien samles og markerer en ikke-konfirmasjon. Trolig til forveksling lik de andre konfirmasjonsfestene, men om jeg skal tippe er det her kun unntaksvis at slips og borddekorasjon matcher. Skjer det, er det trolig resultat av ren flaks.

Mens kirka er bekymret over at stadig flere vender dem ryggen, er jeg mer overrasket over at så mange fortsatt velger kirkelig konfirmasjon. I dag er det omtrent halvparten som døper barna sine, i gjennomsnitt er det 90 personer på en gudstjeneste og stadig færre gifter seg i kirka. Vi sekulariseres. Men tradisjon – den normative forventningen om en gitt adferd – trumfer ønsket om å bekrefte eller få bekrefte dåpsløftet, og slik overlever konfirmasjonen selv om den i vår tid, er tappet for sitt opprinnelige innhold.

Noen av oss gjør endog så mye ut av dagen at vi velger slips til konfirmanten som matcher borddekorasjonene. Jeg hører om folk som pusser opp huset, forgyller konfirmantens første par sko slik at de utgjør en del av borddekorasjonen og syr linservietter i samme farge som elementer i konfirmantens bunad. Slik forsterkes feiringselementet, selv om jeg altså fortsatt er usikker på hva det er vi markerer.

Ifølge hjemmesiden til Den norske kirke er «konfirmasjonstiden i kirken er ikke bare for deg som tror.» Det holder at du «er nysgjerrig». De kjemper altså om de samme «kundene» som humanetikerne, og for mange av konfirmantene blir det hipp som happ – det er uansett tradisjonen som er viktigst.

Publisert som gjestekommentar i Adresseavisen 27. april 2018

Alt kvantitative data ikke forteller

Når jeg underviser studenter i forskningsmetode spør jeg dem ofte om hvilken samfunnsvitenskapelig metode som er best – kvalitativ eller kvantitativ? Det kommer knapt svar – bare noen gjetninger, men mitt ærende er kun å få fram et sentralt og helt grunnleggende metodisk poeng. Nemlig at det er problemstillingen som bestemmer valg av metode og at ingen metode er bedre enn en annen. Men noen metoder er bedre egnet til å besvare en bestemt problemstilling enn andre.

Da jeg startet på sosiologistudiene på slutten av 1980-tallet diskuterte man heftig hva som var best av kvalitative eller kvantitative forskningsmetoder. Man måtte nærmest bekjenne seg til en av de to. Det var heller ingen tvil om hva som ble ansett som best. Eller i alle fall å ha høyest status. Det var talldataene. De kvantitative. En tydelig arv fra positivismen.

Litt for ofte opplever jeg at resultater fra studier basert på kvalitative data nærmest oppfattes som en form for synsing. Jeg tror det er mangelen på tallfesting som skaper denne oppfatningen. Samt at en må kvitte seg med trangen til å tenke statistisk generalisering, men greie å se at dette er data som gir tolkninger, begreper og forståelser som vi ikke kan få ved bruk av kvantitative metoder. Vi trenger begge deler, og gjerne i kombinasjon.

Personlig måtte jeg bruke tid på å forstå og sånn noenlunde beherske bruken av kvalitative data. Hodet mitt hadde en lei tendens til å tenke kvantitativt. Det var kanskje ikke et gjennombrudd, men jeg husker at det å lese Berit Brandths artikkel «Fravær som mestringsstrategi” (Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 5/6 1982) ga meg noen aha-opplevelser. For det første fordi den ga meg helt andre perspektiver på sykefravær som fenomen, og for det andre fordi den åpnet øynene mine for hva kvalitativ samfunnsvitenskapelig metode kan gi av innsikt og perspektiv som ikke kan fanges inn med kvantitative metoder.

Basert på gruppeintervjuer med kvinnelig ansatte i ulike produksjonsbedrifter viser Brandth hvordan det å ha mulighet til å kunne ta ut noen egenmeldingsdager i løpet av året setter disse kvinnene i stand til å holde ut i arbeidet. Et arbeid som er rutinepreget, gjerne gir slitasjeplager og hvor man ikke har mange andre muligheter til å påvirke sin egen arbeidssituasjon. Det er på en måte en forebyggende strategi for å unngå langtidssykemelding og å greie å stå i jobb.

Når vi med jevne mellomrom får medieoppslag og debatt om høyt sykefravær, tenker jeg på denne artikkelen. Kanskje skulle flere ha lest den – både politikere og journalister? Den er ikke lang og den er lettlest. Riktignok er den snart 40 år gammel, men innsikten den gir er trolig ikke utdatert.

Artikkelen er blant annet interessant når det gjelder debatten om innføring av karensdager som virkemiddel for å redusere sykefraværet. Bruker man innsikten fra artikkelen på dette forslaget, ser man at det vil være å frata arbeidstakerne muligheten til å bruke sykedager som mestringsstrategi for å kunne stå i jobb og hindre langvarig sykdom. I neste omgang kan altså gevinsten i redusert korttidsfravær fort spises opp av økt langtidsfravær. Altså det fraværet som arbeidsgiverne ikke betaler for.

Men dette skulle egentlig ikke handle om sykefraværsdebatten, men snarere et ønske om å minne om at kvalitative data ikke er synsing, men gir oss innsikter som langt på vei er utilgjengelig med kvantitative data.

Publisert i Forskerforum nr. 4 2018

 

Når kultur ikke er nok i seg selv

Da jeg leste Jan Engen sitt innlegg om et noe tungt møte med fylkeskommunens søknadsskjema for kulturtilskudd i Adressa 21. februar, kom jeg til å tenke på et fragment fra en samtale som utspant seg for noen år siden. Jeg var på Storåsfestivalen og intervjuet flere av innbyggerne om festivalens betydning.

Datter: Ja, og så er jo Storås eneste bygda i kommunen hvor barnetallet øker. Vet jo ikke om det er på grunn av festivalen, men..

Mor: Nei, det trenger det jo ikke å være da.

Datter: Nei, men det går jo ned i de andre bygdene.

Mor: Ja, ja, men..

Datter: Ja, nei, jeg vet ikke jeg.

Nei, hvordan kan de vite det? Det er nærmest umulig å måle.

Jan Engen trengte noen fylkeskommunale kulturkroner for å arrangere en konsert, men søknadsskjemaet tok fullstendig nuven av ham. Det var krav om å definere alt fra effekt- og resultatmål, til måleindikatorer. Hva som er forskjellen på effektmål og resultatmål er ikke umiddelbart enkelt å forstå, men skal man ha mulighet til å få noen kulturkroner må øvelsen gjennomføres.

På hjemmesiden til Trøndelag fylkeskommune kan vi blant annet lese at «formålet med kulturtilskudd er å stimulere til engasjement, mangfold og kvalitet i kulturlivet i hele Trøndelag». Det er altså kulturens egenverdi som framheves. En verdi som ikke bare ligger i den rene opplevelsen, men også utvikling av identitet, kreativitet og kompetanse. Det er når man kommer til selve søknadsskjemaet at den instrumentelle kulturpolitikken virkelig får utfolde seg.

Forskning har pekt på at det har skjedd en instrumentalisering av kulturlivet de siste tiårene. Det vil si at det ikke er kulturen eller kulturopplevelsen i seg selv som er i sentrum, men de såkalte ringvirkningene. Det være seg å tiltrekke seg flere innbyggere, arbeidsplasser eller turister.

Jan Engen skulle søke om inntil 25000 kroner. Sett i forhold til garasjeprosjektet på Stortinget snakker vi altså om et mikroprosjekt. Til tross for beløpets størrelse og at Engen i utgangspunktet kun hadde ett resultatmål (arrangere en konsert) og ett effektmål (gi folk i Trøndelag muligheten til en livemusikkopplevelse), avkreves det i søknadsskjemaet redegjørelse for om konserten vil bidra positivt til befolkningsutvikling, arbeidsplasser og nyetableringer. Og videre om det vil gi økt innovasjonsevne, økt tilgjengelighet i form av bedre veier, havner og bredbånd, samt styrke regionale sentra og gjøre stedet mer attraktivt både for befolkningen og for turister.

Kulturopplevelsen i seg selv er altså ikke tilstrekkelig, og man avkreves å utforme måleindikatorer for både effekten på befolkningsutvikling, arbeidsplasser, nyetableringer, tilgjengelighet og attraktivitet. Altså det som måler ringvirkningene av kulturarrangementet. Engen selv hadde trolig sett seg fornøyd med om det kom godt med folk på konserten, at det så ut som om de hadde en fin opplevelse, og at de i ettertid ga uttrykk for at dette hadde vært gøy. Men å kaste ut en idé til fylkeskommunen om å innføre kun en måleindikator som måler opplevelse per bevilget kulturkrone er trolig ikke i tiden, selv om det både hadde spart søkerne og byråkratene arbeid.

Tilbake til Storås. Det manglet ikke på effekter festivalen hadde hatt for bygda. De var satt på kartet, bygda var gitt et oppsving og nye impulser, og det var skapt en positivitet og stolthet blant dem som bodde der. Stedsidentitet og trivsel var forbedret. Storås var ikke lengre «et sånt sted der alt legges ned». Som ei sa: «Det er jo artigere å komme fra en plass der de får til noe, enn fra en plass der alt legges ned». Selvsagt er det det!

Mange av oss har billetter til kulturarrangement liggende. Noen av disse er avhengig av offentlig tilskudd for å virkeliggjøres. Dette er arrangementer vi ser fram til, nyter mens vi er der og på ulikt vis beriker livene våre etterpå. Kanskje vi skal heller se på ringvirkningene som positive bieffekter, og ikke som hovedgrunnen til at ildsjeler tar jobben med å skape liv og røre i hele Trøndelag?

Publisert som gjestekommentar i Adresseavisen 9. mars 2018 

 

Unnskyld, men har du fem minutter?

NRKs distriktssendinger på TV ble som kjent forsøkt reduserte til nettopp det – fem minutter. Ifølge NRK var dette ikke et signal om nedprioritering, og pådro seg i samme slengen publikums vrede og en kommunikasjonsutfordring. Onsdag ga de etter for massivt press og ettermiddagssendingen fikk tilbake fem av de tapte minuttene.

Følelsen av at landet utenfor det sentrale Østlandet nedprioriteres av NRK, forsterkes av at hendelser som skjer i og rundt hovedstaden gis status som riksnyheter i større grad enn tilsvarende hendelser i andre deler av landet. Nå nylig ble dette igjen aktualisert av at det kom et relativt sett kraftig snøfall på Østlandet.

Tirsdag 16. januar var alle NRKs plattformer preget av at det hadde kommet mye snø på kort tid «sørafor». I Dagsrevyen samme kveld ble hendelsen viet hele seks minutter – ett minutt mer enn det distriktssendingene var forsøkt redusert til. Riktignok var det i tillegg funnet tid til et knapt minutt om evakuering av «flere beboere i Oppdal på grunn av fare for flom». Men det kunne beroliges med at alt syntes å være under kontroll.

At noen tusen på Sørlandet hadde mistet strømmen var det eneste «dramatiske» elementet i innslaget. Derimot er det at postbudet på Majorstuen måtte anstrenge seg for å få fram posten, noen kom for sent på jobb og at skigåere på Sognsvann hadde problem med å finne rett skismøring, for oss andre distriktsnyheter. Men fordi det skjedde rett utenfor vinduene på NRK Marienlyst ble det riksnyhet.

Det finnes noen kriterier som forklarer hvorfor noe får medias oppmerksomhet, mens andre hendelser gjerne går mer eller mindre under radaren. I hvilken grad snøfallet i Oslo oppfyller de enkelte nyhetskriteriene kommer blant annet an på hvilket geografisk ståsted man har.

Ett av kriteriene er at nyheten er en sensasjon. Det at det kommer snø i Norge i januar er ikke sensasjonelt. Det er også vanskelig å argumentere for at hendelsen oppfylte vesentlighetskriteriet, til tross for at det preget dagen for mange. Og her ligger trolig den viktigste årsaken til at snøfallet ble gitt betydelig oppmerksomhet på alle NRKs plattformer gjennom hele dagen. Det oppfyller nærhetskriteriet. Riktignok ikke for oss andre, men for dem som opplevde snøfallet.

La oss tenke oss at det samme snøfallet hadde kommet i Trøndelag – at trafikken stoppet opp, bussene ikke greide å ta unna trafikken, folk på Singsaker fikk posten senere enn vanlig og at skiene til skiløpere i Bymarka klabbet. Hadde det fått samme oppmerksomhet på NRK? Selvsagt ikke.

Hva som sendes på Dagsrevyen sier noe om hva som blir sett på som viktig. Det som får oppmerksomhet i media generelt og NRK spesielt, får status. Hvis du betyr noe får du medias oppmerksomhet. Dette gjelder ikke bare for personer, men også for steder.

Det er gode grunner til at vi alle må forholde oss til Oslo. Vi snakker tross alt om landets hovedstad. Men Oslo må ikke på samme måte forholde seg til oss. Det synes å være en kronisk manglende bevissthet rundt dette i NRK. Det betyr at man bør behandle distriktsnyheter fra Oslo på samme måte som distriktsnyheter fra Trøndelag. Postbud som bakser seg fram på ubrøytede veier hører stort sett hjemme i distriktssendingene, uavhengig av om det er på Majorstuen eller på Singsaker. Å bruke rikssendingene er å snikriksifisere distriktsnyheter.

Tilsvarende finner ofte nyheter av nasjonal interesse ikke veien til NRK fordi de skjer utenfor hovedstaden. Historien bak avgangen til direktøren i statsforetaket Siva, Espen Susegg, er et rykende ferskt eksempel. Saken hadde trolig fått synlig omtale i NRK hadde Siva hatt base i Oslo og preget forsidene til Aftenposten, og ikke Adressa. Å jobbe bevisst for å bringe slike saker inn i NRKs nasjonale plattformer bør være en prioritert oppgave for distriktskontorene. Da er det en forutsetning at NRK har en klarere forståelse av hva som er distriktsnyheter og hva som er riksnyheter. Alt som skjer i hovedstaden er ikke riksnyheter bare fordi det er der det skjer, noe av det er faktisk distriktsnyheter.

Publisert som gjestekommentar i Adresseavisen 26. januar 2018 og i Medier24.no 12. februar 2018

 

Når shopping er kjærlighet

Noe av det mest forutsigbare som finnes er moralsk indignasjon over shopping generelt og Black Friday- og juleshopping spesielt. Den moralske pekefingeren spretter liksom opp helt av seg selv.

Det er ingen tvil om at forbrukersamfunnet har sine negative sider. Vårt overforbruk skaper miljø- og klimaproblemer som truer vår – eller verre – andres eksistens. I tillegg kommer det faktum at forbruksvarer ofte produseres under forhold som er langt under de krav vi stiller til arbeidslivet i vårt eget land. Det er med andre ord all grunn til å heve den moralske pekefingeren.

Det er først og fremst det hedonistiske forbruket vi automatisk kritiserer. Det forbruket som handler om ren behovstilfredsstillelse og nytelse for egen del, og som kan oppsummeres i 1990-tallets sjamporeklame ”fordi du fortjener det”. Vi har sjeldent fortjent det. Vi har bare penger nok til å kunne unne oss det – eller kredittkort og forbrukslån med mulighet til å få det vi strengt tatt ikke har råd til. Det forbruket som er drevet av ønske om å vise status.

Ikke bare hever vi den moralske pekefingeren overfor shopping, vi viser avsky. Som en i et innlegg i Klassekampen 9. november skriver i et nådeløst oppgjør med Black Friday – ”butikkene fylles opp som hønsehus”, hvor ”ynkelige mennesker glefsar til seg ubrukelege produkt som om det skulle vore matrasjonar under krigen”. Med større forbrukerforakt er det vanskelig å uttrykke seg.

Forbruk er imidlertid et mangefasettert fenomen og kan derfor ikke forstås ut fra ett perspektiv alene. Overfor det politiske eller etiske forbruket, hvor blikket rettes utover mot andre enn oss selv, hever vi ingen moralsk pekefinger. Snarere tvert i mot – det er et forbruk vi oppmuntres til.

Nå, noen dager før jul – la meg bruke anledningen til å løfte fram et annet perspektiv på forbruk. Nemlig som et uttrykk for omsorg og kjærlighet, men dette er et perspektiv på forbruk vi sjelden minnes på. Den britiske sosialantropologen Daniel Millers forskning viser imidlertid at forbruk ofte er motivert ut fra omsorg og kjærlighet for de vi har rundt oss.

Miller har i sine studier fulgt britiske kvinner i deres hverdag – en hverdag hvor forbruk er en sentral aktivitet. Slik er det for de fleste av oss. Forbruk, det være seg shopping eller handling, er ifølge Miller arbeid. Det er en forskjell på bruken av de to tilsynelatende like begrepene. Vi kan for eksempel tilbringe en hel dag med shopping uten å kjøpe noe som helst. Vi shopper klær og interiør, men aldri mat. Matvarer er noe vi handler. Ingen av oss har noen gang brukt en hel dag på å gå fra dagligvarebutikk til dagligvarebutikk, for så å komme tomhendt tilbake. Går vi inn i en dagligvarebutikk er det for å handle mat. Det er altså noe annet en shopping, men begge deler er arbeid. Noe vi gjør for de vi bor sammen med. Eller for venner og gjester. Det er omsorg for andre enn oss selv.

Omsorgen omhandler alt fra innkjøp som skaper et koselig hjem og gode måltider, til praktiske kjøp som letter livet for de vi lever sammen med. Og selvsagt gaver. Dette er omsorgsarbeid som i stor grad utøves av kvinner, men som sjelden anerkjennes. Det handler ikke om å synliggjøre status og det er innkjøp som er rettet utover egen nytelse. Å lage jul fordrer innkjøp – det er oftest gjort med kjærlighet og et ønske om å skape noe positivt for andre. Det innbefatter alt fra talglys og servietter, til mat og klær.  Å heve den moralske pekefingeren overfor dette forbruket er å underkjenne intensjonen bak.

I et slikt perspektiv er forbruk å bygge og vedlikeholde relasjoner til mennesker vi bryr oss om og føler ansvar for. Mange bruker i disse dager mye tid på å finne den rette gaven. Gaven du føler deg trygg på at mottakeren vil sette pris på. Når mange av oss ”har alt” – selv i ung alder – blir omsorgsjobben vanskeligere å utføre. Det blir stress og ork. Og der spratt jammen meg den moralske pekefingeren opp igjen.

Publisert i Adresseavisa 15. desember 2017

Med tavle og kritt

De kveldene du blir sittende litt for lenge oppe kaster sjelden noe fornuftig av seg. Men det finnes unntak. Jeg hadde en slik søndagskveld i begynnelsen av november. Helt tilfeldig ble jeg sittende å se på et TV-program med Einar Rasmussen – best kjent som en av verdens fremste padlere på 70-tallet. Rasmussen er en svært populær realfagslærer på en videregående skole. Han kan vise til oppsiktsvekkende gode resultater på de eksamener elevene avlegger, og det uten å ha adoptert en eneste av de pedagogiske trendene som har kommet og gått de siste tiårene. Han sverger til tavleundervisning, gir elevene tilbud om ekstraundervisning i langfriminuttene og mener strengt tatt at elevene ikke trenger å lese pensum.

Ifølge Einar Rasmussen er det for mye ”støy” i pensumbøkene, og hans jobb blir å rydde bort støyen for elevene slik at de lettere når inn til kjernen. Dra ut det de må forstå for å kunne beherske faget. Kan du det grunnleggende er det greit å bevege seg videre. Gjerne på egen hånd. Det var noe i Rasmussen sin pedagogikkfilosofi som var umiddelbart gjenkjennelig fra egen erfaring.

I likhet med Einar Rasmussen er jeg dyslektiker, og jeg har flere ganger sett påstanden om at dyslektikere finner sin egen måte å lære på. Personlig leste jeg knapt en eneste pensumbok da jeg studerte samfunnsøkonomi grunn- og mellomfag. Jeg fulgte forelesninger og noterte flittig. Etterpå renskrev jeg forelesningsnotatene og laget meg en regel om at jeg ikke skulle gå fra lesesalen før jeg hadde forstått alt som var gjennomgått på dagens forelesning. Karaktermessig fungerte det helt utmerket.

Men nå skal det være omvendt. Den siste trenden jeg har fanget opp er Flipped Classroom, eller omvendt undervisning på norsk. Det vil si at studentene har sett en videoforelesning før de møter opp til undervisningen, som ikke er undervisning, men ulike former for gruppearbeid og oppgaveløsning. Tanken er selvsagt at tiden man tradisjonelt har brukt til undervisning skal brukes til å veilede studentene i oppgaveløsning.

Jeg forventer aldri at studentene skal ha lest pensum før de møter til forelesning. Jeg er til og med usikker på om det er hensiktsmessig at de har gjort det. Min jobb – tenker jeg – er å lose studentene gjennom pensum. Gi dem forståelse for begreper de møter i pensum, trekke ut hovedlinjene i stoffet og poengtere hva som er nødvendig å kunne for å forstå dagens tekst. Jeg bruker mye tid på å finne gode eksempler som letter forståelsen. På den måten søker jeg å gi dem knagger å hekte pensum på, når de – formodentlig – setter seg ned og leser på egen hånd.

Jeg opplevde også stor gjenkjennelse i John Peter Colletts tekst Taushetens ansikter i forrige nummer av Forskerforum, hvor han beskriver hvordan daffe studenter påvirker foreleseren negativt. Jeg spurte en gruppe av mine studenter hva det var som karakteriserte de gode foreleserne. Engasjement er det som oppsummerer svarene deres. Med andre ord: uengasjerte studenter og uengasjerte forelesere gir ikke god undervisning og derfor heller ikke god læring.

Personlig har jeg hatt mange gode lærere fra barneskole til universitet – de har vært engasjerte, dyktige formidlere med stor faglig kunnskap. Jeg er dem stor takk skyldig. Uten unntak har de brukt tavle og kritt. Kanskje er det ikke nye pedagogiske trender vi skal jakte på, men engasjerte formidlere som virkelig er motivert ut fra ønske om å lære bort? Men her uttaler jeg meg på tynt grunnlag – jeg har ikke et eneste studiepoeng i pedagogikk, kun min egen erfaringsbaserte kunnskap.

Publisert i Forskerforum nr 12 2017

Wååoååå, yug gatta rapsuly take aly

Dette semesteret har jeg blant annet forelest om globalisering. Det har for meg personlig vært en øvelse i nostalgi. At verden har forandret seg mye og fort på de fem tiårene jeg har levd, kom ikke som noen overraskelse, men ga meg en tydelig erkjennelse av hvilken enorm utvikling min generasjon har gjennomlevd både økonomisk, kulturelt og teknologisk.

Nei, jeg er ikke så gammel at jeg kan fortelle om at vi ble glade bare vi fikk en appelsin. Det er generasjonen før meg sin historie. Men jeg husker når jeg spiste min første Kiwi. Det var nabojenta Hanne som introduserte meg for denne eksotiske frukten som en eller annen gang på midten av 70-tallet hadde inntatt Samvirkelaget på Levanger.

Det var omtrent 30 år etter at andre verdenskrig var slutt. Den gang framsto 1945 som virkelig gamle dager, men 40 år senere innser jeg at det slett ikke var lenge siden. Det er ikke lenger siden enn midten av 80-tallet er i dag. For mine studenter er det selvsagt gamle dager – de var ikke engang født, men jeg synes slett ikke det er lenge siden. Ikke slik å forstå at verden har stått stille siden den gang, langt ifra, men jeg kan raskt ta opp tråden fra 80-tallet. Det var et tiår som formet meg og livet mitt, men i dag er verden en annen enn den gang. Det var blant annet før muren falt – en begivenhet som virkelig åpnet opp for at vi i dag lever i en global tidsalder.

Da jeg gikk på Levanger videregående på midten av 1980-tallet, var budskapet blant annet et det kunne være lurt å beherske engelsk noenlunde i tilfelle en skulle til utlandet. Eller i tilfelle utlandet kom til deg. Jeg tilhører den generasjonen som snakket tulleengelsk. Mange av oss har fortsatt med en variant av det.

Trond Viggo Torgersen sangtekst om Hjalmar som gikk i skolen i fjerde, er umiddelbart forståelig for min generasjon, men komplett uforståelig for mine studenter. De har aldri har snakket tulleengelsk og aner ikke engang hva jeg snakker om når jeg sier at vi som barn snakket slik.

«Hjalmar han lot leksene være

Syntes selv han låt som en engelskmann

Når han sang

Ropte han

Wååoååå, yug gatta rapsuly take aly

Wåååå, when yu brekandan se gobay

Heey, coman sipy an bickering

Takin me boy, rapsoly toy

Looseri love, you have fickeni moo»

Mine barn hoppet over tulleengelsken og gikk rett på engelsk. For ikke lenge siden stilte 14-åringen min undrende spørsmålet om hvorfor i all verden engelsk og norsk var to forskjellige fag. Personlig skjønte jeg ikke en gang spørsmålet: Selvsagt var det to forskjellige fag. Men ikke for ham. Ifølge ham selv, og sikkert med rette, er store deler av karakteren de får i begge fagene basert på innholdet i teksten. Om teksten han skriver er på engelsk eller norsk er for ham underordnet. Så fort skulle det altså gå. Det tok kun en generasjon før engelsk var innarbeidet som et tilnærmet likeverdig språk med vårt eget morsmål.

Hastighet, eller akselerasjon, samt mobilitet, er noen av de tydeligste kjennetegnene på at vi lever i en globalisert tidsalder. Jeg var 12 år første gang jeg satt i et fly. 14-åringen min var tre måneder. Arbeidsspråket for 26-åringen min er engelsk. Det blir det trolig for 14-åringen min også.

Det de derimot sliter med er nordiske språk. Å høre forskjell på svensk og dansk er vanskelig – for ikke å snakke om å forstå de to nabospråkene. Mens jeg og min generasjon er vokst opp med svensk – Pippi, Emil og Tjorven, er mine barn vokst opp med engelsk. De har fått engelsk inn fra de var små, mens vi sjelden eller aldri hørte engelsk annet enn i populærmusikken.

Pippi, Emil og Tjorven snakket svensk. Man dubber ikke på norsk TV. Vi ble tvunget til å forstå svensk, og det er en noe min generasjon ofte har nytt godt av. Skal du spille dataspill, se på Youtube eller generelt befinne deg på Internett, og det skal man som oftest, er språket engelsk. De engelske ordene sniker seg inn i dagligtalen, og det gjør at 14-åringen min ofte snakker et språk som har flere engelske ord enn norske. Jeg registrerer at han ofte leter, men sjelden finner, det norske ordet.

Dette er en utvikling vi kan like eller mislike, men den har sin forklaring og er en av globaliseringens effekter. Et annet sentralt kjennetegn ved globaliseringen er at den møter motstand. Det vil si at vi møter globaliseringens heterogene prosesser der alt fra matkultur til språk blir likt, uavhengig av om du bor på Innherred eller i New York, med lokale, regionale og nasjonale mottrekk. Renessansen for lokal mat og øl er et slikt eksempel, og det er kanskje på tide å møte den språklige globaliseringen med motmakt også.

Publisert i Innherred 21. oktober 2017