Lokal mat – en politikkdrevet suksesshistorie

Vi har nettopp lagt årets Trønderske matfestival bak oss. Også i år med rekordmange salgsboder. 117 i stykket. Mathall har trondheimerne også fått i sommer. Det er som Adressas egen kommentator Tone Sofie Aglen skrev 31. juli – noe har skjedd.

Framveksten av lokalmatmarkedet har imidlertid ikke skjedd av seg selv, men er et godt eksempel på at langsiktig, målrettet samarbeid mellom politikk, forvaltning og næring gir effekt. Det er ikke forbrukerne som først og fremst har drevet fram dette markedet, men skal det gi vekst og lønnsomhet framover er man avhengig av at forbrukerne kjøper de produktene som nå tilbys.

Lokalmat, regional mat, småskalamat, nisjemat, gårdsmat, økologisk mat, kortreist mat, kvalitetsmat, matspesialitet – det finnes en lang rekke begreper på den gruppen av matvarer som vi her snakker om. Felles for dem alle er at de på en eller annen måte skiller seg ut fra matvarer som er produsert innenfor standard volumproduksjon. Det er differensiert mat med andre opplevde kvaliteter enn standardmat. På den måten skapes det mangfold i markedet – nye produkter med nye smaker.

Når lokalmat oppleves å ha andre og bedre kvaliteter enn standard volumprodukter – er det ord som opprinnelig, naturlig, tradisjonelt og autentisk som gjerne brukes for å beskrive disse matvarene. Lokalmat har blitt trendy og treffer noen av de tyngste forbrukertrendene vi har. Det er et voksende marked for disse matvarene, men dette markedet er ikke skapt verken av forbrukerne, næringsmiddelindustrien eller dagligvarehandelen. Det er snarere et resultat av politikk, offentlig finansiert støtteapparat og mulighetsorienterte bønder.

Stortingsmeldingen «Om norsk landbruk og matproduksjon» fra 1999 er den første landbruksmeldingen som varsler en politikk for utvikling av et marked for «spesielle varianter og kvaliteter av matvarer, lokale produktvarianter og andre nisjeprodukter». Landbrukspolitikken skulle bli mer forbrukerrettet og det var derfor «viktig at næringen identifiserer og betjener disse markedene». I samme landbruksmelding ble det også varslet at man ville utvikle merkeordninger som definerte «en regional kvalitetsproduksjon av mat basert på tradisjon og matkultur». Dette skulle senere bli de norske beskyttede betegnelsene som forvaltes av Matmerk.

Politisk hadde man registrert en gryende trend om at «det finnes markedssegmenter hvor forbrukerne er villige til å betale merpris for spesielle varianter og kvaliteter av matvarer, lokale produktvarianter og andre nisjeprodukter» og dette ville en imøtegå med en politikk som ga folk et større produktmangfold og økt verdiskapning i landbruket. Mulighetene var positive både for bonden og for forbrukeren. En vinn-vinn-situasjon.

Politiske veivalg skal etterfølges av virkemidler som er egnet til å nå de politiske målene. Ett av virkemidlene som fulgte i kjølvannet av Stortingsmeldingen fra 1999 var etableringen av Verdiskapningsprogrammet for mat (VSP-mat) som ble vedtatt i 2001. Næringen var selv med på satsingen og det ble satt av penger i jordbruksforhandlingene. Forvaltningen av programmet ble lagt til Innovasjon Norge.

Da programmet ble avsluttet i 2010 var det brukt drøyt 825 millioner kroner i fordelt på en lang rekke tiltak fra matfestivaler til nettverkssamarbeid, kompetanseheving, etablering av regionale kompetansesentre, til bistand i utviklingen av nye produkter. En sluttevaluering av programmet gjennomført av NILF (nå NIBIO) dokumenterte positive lønnsomhetseffekter for produsentene, og en midtveisevaluering (2006) viste at VSP-mat til da hadde bidratt til etableringen av 118 bedrifter som samlet sto bak 677 produkter og om lag 560 produktinnovasjoner.

Vi vet svært lite om hvilke effekter satsingen på lokalmat har for lokal og regional utvikling i Norge. Studier fra andre land har imidlertid vist at lokalproduksjon av mat gir en til dels vesentlig større positive ringvirkninger for økonomien lokalt sammenlignet med standard volumproduksjon. Dette fordi produsenten har kontroll på større del av produksjonen og verdikjeden, og salget skjer i stor grad lokalt. Samtidig har lokalmat blitt en viktig attraksjon i reiselivet. I områder med stor aktiviteter innen lokalmat er innovasjonsgraden gjerne høy og effekter av satsinger betydelige. Derfor betraktes lokalmatproduksjonen som et virkemiddel for lokal utvikling og er i så måte med på å motivere for politisk satsing på næringen.

Utviklingen av markedet for lokalmat er altså i utgangspunktet mer politikk- og næringsdrevet, enn det er forbrukerdrevet. Satsingen må imidlertid finne betalingsvillighet hos oss som forbrukere, og per i dag er det liten tvil om at det er her noe av den største utfordringen ligger. I motsetning til mange andre trender, er det ikke tydelig at det er den høyt utdannede urbane middelklassen som er den typiske lokalmatforbrukeren. Trenden favner mye videre enn som så og undersøkelser viser at Oslo og Akershus er den regionen i landet hvor færrest forbrukere oppgir å ofte kjøpe lokalproduserte matspesialiteter.

Det er mulig at Trøndelag er Norges Toscana, men i Toscana bor det 3,6 millioner mennesker. I Trøndelag knapt 450 000. At vi er så få – ikke bare i Trøndelag, men i hele landet, er kanskje en av de største utfordringene vi har for ytterligere å utvikle et lønnsomt marked for småskala matprodukter. Derfor skal vi også være forsiktig med å sammenligne det produktmangfoldet man kan ha i Italia med hva som er mulig å få til i Norge.

Publisert i Adresseavisen 19. august 2015

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s